Kun et stort klasserom?

Rødsberg har vært en ungdomskole i 44 år i år og har før vært en videregående skole. Vi lurer på hvordan skolen har utviklet seg igjennom tiden.

Vi har snakket med Petter Femtegjeld, en av lærerne som har jobbet her lengst, om både oppturer og nedturer med skolen vår.

kommer du på noen veldig store forandringer som har forandret skolen?

-I 1974 da Rødsberg ble en ungdomskole så var hele tilbygget et langt klasserom, da var vi veldig mange i hver klasse, så det var ganske upraktisk. Ettervert så fikk vi gardiner til å dele inn klasserommene med, det fungerte jo akkurat ikke det heller for det ble jo veldig bråkete. men til slutt da så ble det satt opp vegger som skilte mellom klasserom og grupperom. Det er nok den største utviklingen til nå.

Hvilke ting er det som har forbedret seg med tiden?

-Jeg syntes miljøet mellom lærene og elever og mellom elever er blitt mye bedre, vi er blitt mye vennligere ovenfor hverandre. Vi tar mer hensyn til hverandre og vi er også blitt mye flinkere til å snakke "med" hverandre og ikke bare "til" hverandre

Mange skal jo også ha det til at ungdommen i dag er så umotiverte, men det syntes jeg faktisk ikke.

hvilke ting er blitt verre med tiden?

-Det må vel være det at vi må dokumentere absolutt alt vi gjør, for eksempel hvis klassen skal ha en temaplan så må det dokumenteres ned, selv om dette er noe vi aldri kommer til å bruke igjen. og si elevsamtalene, de spørsmålene er jo ikke interessant for elevene i det hele tatt. det er jo regler vi må følge som kan bli litt irriterende til tider.

Hva er det det beste minnet du har her fra Rødsberg til nå?

-Å det er mange det! men et må vel kanskje være for noen år siden. Jeg hadde en elev som det ikke gikk så bra med på skolen, han gjorde ikke lekser og øvde ikke til prøver. jeg prøvde jo å hjelpe han, men han skulle absolutt ikke ha noe hjelp, men jeg ville ikke gi meg. En dag så ble han altså så irritert at han sparka til meg mitt i magen, å så knakk han to av ribbeina mine. han mente det jo selvfølgelig ikke, men i slutten av året, da han fikk vitnemålet sitt, da ble han så glad, han gikk å ga men en klem også sa han "det er takket være deg at jeg har klart det"

Det er jo en opplevelse jeg aldri komme til å glemme, hvor glad og overrasket han gutten ble.